iTibe

BONDEFANGERI OG MANGLENDE SOLIDARITETiLærer

Posted by Tibe Sat, October 10, 2015 18:23:01

Blog imageBONDEFANGERI OG MANGLENDE SOLIDARITET

Lærere er kunnskapsarbeidere. Kunnskap og kompetanse er det vi driver med, vi formidler kunnskap til barn og unge. Derfor må en pedagogisk utdannelse være minstekravet for å jobbe i skolen. Vi er alle enige om at lærere må ha en solid utdanning i bunnen, og at vi på tross av dette aldri vil bli ferdig utlærte. Vi ønsker at alle elever skal møte lærere som kan sitt fag og formidler det på en god måte, og samtidig gir elevene den omsorgen og respekten de behøver.

Så langt kan vi vel alle si oss enige.

Det er ingen utdannelser der du kommer ut fullt utlært, siden arbeidserfaring og realkompetanse er viktige komponenter i alle yrker. Dette gjelder kanskje spesielt for lærere, der det vi ofte snakker om praksissjokk. For lærere er teori viktig, men det å fungere i klasserommet er en like viktig del av vårt arbeid.

Lærere er vel en av de yrkesgruppene som videreutdanner seg mest, både på eget initiativ, og gjennom ordninger for dette. Derfor er vi glade for at forrige regjering fikk på plass et videreutdanningssystem, og at nåværende regjering har utvidet dette. Vi skulle gjerne sett at systemet ble utvidet ytterligere, og at de økonomiske betingelsene ble bedre for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Lærere har respekt for utdannelse, det er vel derfor vi ble lærere. Og at man på sikt har som mål at alle som underviser i et fag også skal ha formell utdannelse i det er fornuftig tanke.

Samtidig ser vi tydelig at hvilken kompetanse lærerne trenger i stor grad er avhengig av hvor i skoleverket en befinner seg. I barneskolen er det for eksempel, av hensynet til behovet for daglig oppfølging av eleven, ofte viktigere med en bredere fagkrets enn den faglige dybden som er nødvendig høyere oppe i systemet.

Det er her realkompetansen kommer inn. La oss ta matte som eksempel. Uansett hvor mye matematisk utdannelse du har er jobben som lærer å formidle dette til barn. Og barn tenker forskjellig. Du må evne å formidle på mange forskjellige måter, det lærer du i klasserommet gjennom erfaring, det er realkompetanse.

De lærerne som jobber i skolen i dag har et høyt kompetansenivå, både formell kompetanse og realkompetanse. Denne kompetansen må ivaretas og utnyttes fornuftig. I stedet har regjeringspartiene innført økte krav til formell kompetanse i grunnskolen, og med tilbakevirkende kraft. Dette har de gjort mot høylytte protester fra UDF, SL, KS og kommunene. I praksis betyr det at over 38 000 lærere, dine kolleger, totalt uforskyldt har blitt erklært som ukvalifiserte i jobben sin.

Det vil si at mange allmennlærere med den «gamle» lærerskolen fra i år plutselig ikke er godkjent til å undervise i engelsk, norsk og matte. Paradokset er at lærere som har undervist i disse fagene i mange år, kan erstattes av ufaglærte, som ikke har et eneste studiepoeng i fagene.

Denne endringen i kompetansekravene gjør at lærere vil ha problemer med å skifte jobb i skolen. I de neste 10 årene er det gjort et midlertidig unntak fra kravene, men ikke ved nyansettelser. Da vil du, i beste fall, få en deltidsstilling.

Hvorfor er dette et problem? Fordi vi da kan miste lærere over til andre yrker, og det er mangel på lærere fra før.

Disse 38 000 lærerne tok en utdannelse godkjent av staten. Du kan si at utdannelse er gratis i Norge, men reelt sett er det dyrt å ta utdannelse. Først har du tapt arbeidsinntekt i X antall år, så må du betale tilbake studielånet med renter. Det vil si at 38 000 mennesker nå er bondefanget*. De har brukt tid og penger på en utdannelse som plutselig ikke er gyldig.

Det ikke er innført en RETT til videreutdanning for dem som ikke er kvalifiserte etter de nye kravene, og det blir opp til kommuneøkonomien hvem som vil få tilbud om videreutdanning. Lærere som ikke oppfyller de nye kompetansekravene kan komme til å måtte jobbe ufrivillig deltid, og bli et slags B-lag i arbeidsmarkedet for lærere. Dette til tross for at de har brukt flere millioner på å ta en utdanning som de trodde var godkjent.

Vi er også bekymret for at de nye kompetansekravene tar fokus vekk fra de utfordringene vi lærere ser i skolen. Det er underlig at all forventning til en bedre skole kun legges på lærernes utdanning, mens det sies lite om rammevilkår i skolen. Rammevilkår er de ytre tingene, som gruppestørrelse, bøker, tid til hver elev osv.

I tillegg er det skuffende å se hvor lite solidaritet det er blant lærere, og hvor lite kollegial forståelse det er for frustrasjonen over denne «avskiltingen» av allmennlæreren. Uansett hva du mener om allmennlærere, de er bondefanget og satt i en vanskelig situasjon. Protesterer vi er vi mot kunnskap og vil ikke bedre skolen, protesterer vi ikke sitter vi med skjegget i postkassa.

Rolf, Dan og Tibe

*Om uttrykket bondefangeri: ««Offeret» er satt i en vanskelig situasjon, og kan ha blitt satt/lurt i denne situasjonen av bondefangeren. Offeret kommer ikke ut av situasjonen uten hjelp av bondefangeren, og dette vil bondefangeren tjene noe på mens offeret vil tape noe på det. Kan forekomme i forhold som har med politikk eller næringsliv å gjøre.»





EN ELENDIG PASIENTiDag

Posted by Tibe Mon, December 22, 2014 00:48:57

OK, la oss bare slå fast at jeg nok er en elendig pasient. Jeg savner jobben min, og alle barna på skolen. Heldigvis har de en flink vikar. Tusen takk til Mille for at du tar vare på «mine» barn, og takk til både deg og klassen, for fin blomst og fine kort.

Til å begynne med følte jeg meg så oppesen, tenkte at dette går strake veien tilbake til arbeid. «Min» type brystkreft har, tross alt, supergode prognoser, det vil si at statistisk er det 89 % sjanse for at jeg lever om 5 år. Så det er bare å bite tennene sammen og godta bivirkninger og ettervirkninger. Men jeg må vel bare innse at kroppen min, selv om jeg har vært superheldig, har vært gjennom en del. Det er ganske vanskelig å akseptere for en rastløs sjel.

Noen dager er jeg full av energi og pågangsmot, gjør sikkert mer enn jeg burde, og blir vanvittig utslitt. Det fører da til en dag eller to med fullstendig mangel på energi. Og da er jeg en ekstra ille pasient. Småsur og utålmodig.. hehehe

Men siden jeg er den jeg er.. Når neste energiperiode kommer over meg overdriver jeg IGJEN.. og får den samme nedturen… igjen.

Det er nemlig ikke bare lett å se alt rot og skittentøy og bad som trenger å vaskes uten å være i form til å gjøre det. Og jeg PRØVER å ta hensyn til at ikke alt trenger å bli gjort akkurat når jeg synes det burde bli gjort, eller gjøres på den måten jeg pleier å gjøre det. Men; Er det så vanskelig å brette og legge håndklær slik at det ser pent ut, for eksempel?

Det har nok ikke hjulpet på at jeg er en over snittet julete person. Jeg elsker å lage kos og pynte sånn midt i vintermørket, og ville så gjerne at alt skulle være som vanlig.

Jeg er ikke akkurat verdens største husmor heller, men når jeg er hjemme hele dagen oppdager jeg bare så mye som skulle vært gjort. Så jeg prøver å ikke mase for mye på min bedre halvdel, selv når hans prioriteringsrekkefølge er uforståelig for meg. Jeg forsøker... men greier det ikke alltid. Sorry Tore.

Men nå er det snart jul, og snart nyttår. Har gjort en vri på selskapelighetene i år. (Jeg har alltid selskap nyttårsaften, både fordi jeg vil være hjemme med hundene, og fordi jeg har bursdag 1. januar.) I år må alle gjestene ta med seg mat til tapas/koldtbord selv. Jeg skal fikse dessert og litt tilbehør. Dessert kan jeg lage noen dager i forveien, (tenker vi kjører karamellpudding i år også), og brytebrød og annet kan jeg handle hos Keiser, 30 m unna. Så tror det kommer til å gå greit :-D

Jula er nesten i boks, skal bare handle inn en gave eller to til, og gubbeluren har bestilt ribbe, pinnekjøtt og lammerull fra Anni's Pølsemakeri Mathallen, så i morgen burde den være i boks.

Da er det bare å samle troppene og ta noen dager hjemme på Lillehammer, la skuldrene senke seg, og feire en veldig rolig jul.

God Jul til alle der ute! HUSK; det viktigste er å ta vare på hverandre.

Blog image



Dommens dag? 2iDag

Posted by Tibe Thu, December 11, 2014 16:14:04

Da har jeg vært på AHUS og fått vite mer. Og det ser veldig bra ut, faktisk så bra at jeg stort sett er ferdig med AHUS for en stund. Selv om de fant to svulster mener de at det ble funnet tidlig, og svulstene var små, og ikke aggressive. Derfor slipper jeg cellegift. Juhuu..

Jeg skal gå på det som kalles endokrin behandling. Det vil si en østrogenhemmende kur. Jeg må gå på det i 5 år, så det blir en del tabletter fremover.

Den største bivirkningen på lang sikt er benskjørhet, så jeg må inn og sjekke skjelettet jevnlig. I tillegg må jeg ha noe fysioterapi, så jeg vet fortsatt ikke helt hvor lenge jeg må kjede meg hjemme. Det kommer vel også an på hvordan jeg reagerer på tablettene, men satser på at det går greit. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte regne med store svingninger i dagsformen en stund til, men det får jeg heller leve med.

Neste prosjekt er å få brystprotese, fjerne sting og handle inn til jul. Mye er kjøpt på nettet i år, så det er ikke mange gavene som gjenstår.

Det er jo helt utrolig, egentlig. Jeg har jo håpet på dette resultatet, men ikke helt turt å tro på det. I dag er det nøyaktig 4 uker siden jeg fikk diagnosen kreft, og jeg er så å si friskmeldt for kreften. Må også si, igjen, at jeg har fått utrolig god behandling. Vet at mange klager på helsevesenet, men jeg har bare møtt flinke og profesjonelle yrkesutøvere på min vei. Både i år og i fjor. Tror helsevesenet og skolen lider av samme ufortjente dårlige ryktet.

Har de en egen klasse i Paralympics for de med brystproteser?Blog image



Dommens dag? 1iDag

Posted by Tibe Thu, December 11, 2014 12:24:48

Nå er det snart på tide å reise til AHUS igjen. I dag får jeg vite hva slags behandling jeg skal ha. Siden jeg måtte en snartur innom for å skjære og sy litt mer forrige fredag vet jeg allerede at jeg slipper cellegift, og det er en lettelse.

Men jeg vet jeg må ha hormonkur. Spørmålet er jo hvilken. De har jo også en del bivirkninger som ikke akkurat er morsomme.

Denne uka startet veldig bra. Var innom englene mine, klasse 6B, da de hadde juleavslutning på mandag. Det var så koselig, de er bare så snille og gode. Og de har innmari ålreite foreldre også.

Resten av uka har ikke vært så bra. Har vært sliten, uopplagt og småsvimmel i flere dager. Sikkert derfor jeg bekymrer meg litt over hormonkurer og bivirkninger. Trøster meg med at bivirkningene, tross alt, er bedre enn cellegift, som VIRKELIG har bivirkninger.

I forrige uke lekte jeg med tanken på å klippe meg helt kort, for å manne meg opp til å miste håret om jeg måtte ha cellegift. Er jo egentlig en bagatell, men er virkelig glad jeg slipper å bli skallet. Noe sier meg at det ikke er noe jeg ville kle... og litt forfengelig må en vel ha lov til å være?

Obs! Bare en time til jeg skal være der.. må kle på meg litt da :-D
Kommer sterkere tilbake..
Blog image



På 3. ukaiDag

Posted by Tibe Mon, December 01, 2014 22:10:12

OBS! Inneholder sikkert detaljer du helst ikke vil vite.smiley

Da er jeg inne i min 3. uke som kreftpasient. Det ble lite blogging i forrige uke, siden jeg følte meg dårlig siste halvdel av uka. Ikke veldig dårlig, bare uvel og sliten. Sov dårlig og hadde et par runder der jeg holdt på å besvime, og orket ingen ting.

I går tømte såret seg for væske helt av seg selv, og jeg ble mye bedre. Så det var sikkert trykk i såret som gjorde at jeg ikke følte meg bra. I natt sov jeg tretten (13) timer, og er nå tilbake til meg selv. De som kjenner meg vet at tretten timer er lenge for meg å sove, veldig lenge.

Torsdag er det det to uker siden de fjernet brystet, og de sier ca. 2 uker før stiftene kan fjernes. Jeg håper derfor å få tatt ut stiftene i slutten av uka, eller begynnelsen av neste.

Når stiftene er ute kan jeg også få tilpasset brystprotese. Det blir jo spennende, og rart. Gummipupp. Hadde aldri sett for meg det. Godt jeg har fått en bomullspupp jeg kan øve med.

Må også finne meg en fysioterapeut. De fjernet jo også noen lymfekjertler under armen, og jeg kjenner det har påvirket noen sener og muskler som jeg sikkert trenger hjelp til å strekke skikkelig.

Den 11. desember skal jeg tilbake på sykehuset for å vite hva som skjer fremover. Regner med at de gir meg hormoner, siden de allerede nevnte det da jeg var inne sist. Spenningen ligger i spørsmålet om cellegift. Får ikke helt bestemt meg for hva jeg skal mene om det.

Om de ikke setter meg på cellegift er jo det en god nyhet. Det betyr at de ikke tror det er spredning, og at de fikk ut alt.

På den andre siden lurer jeg på om jeg vil føle det tryggere med cellegift. Men cellegift vil også bety at jeg må være borte fra jobb en god stund til, i tillegg til alle bivirkningene det har. Hmmm… noe å fundere litt på. Tror uansett ikke de lar meg få velge.

Ellers har jeg det bra, tasser nå rundt her hjemme og gjør litt når jeg orker. Kjenner at jeg blir fort sliten, så jeg kan bare gjøre litt av gangen. Men heldigvis har jeg selskap av hundene. Og så julehandler jeg, på nettet. Men det er da forferdelig mye der ute jeg også har lyst på, kanskje en liten trøstegave til meg selv? Ikke vær overrasket om dere finner meg på Luksusfellen på nyåret… hihi Nei da, det går nok greit, har ikke kredittkort nok til å havne i særlig trøbbel. Selvdisiplin har jeg også. Nettopp overbevist meg selv om at jeg har nok støvletter … tror jeg.

For å være litt alvorlig; det er ikke lett å være pårørende til en med kreftdiagnose. Tror det er enklere for meg enn for mange av dem rundt meg. Ikke alle er klare for å snakke om det, så det er viktig at dere der ute lar pårørende få bestemme selv hva/når de vil si noe.

Leste en god artikkel om det her for en stund siden, og den kan uansett være en god veileder for hvordan å forholde seg

Her er lenken til den amerikansk artikkelen om det å være pårørende:

How not to say the wrong thing

Og lenken til en grei norsk oversettelse/oppsummering:

Pass på hva du sier – og til hvem

Grunnen til at jeg tar med dette er ganske enkel: Dette er verre for en del av min familie enn det er for meg. De trenger ikke få dette dumpet ting i fanget.

Dette gjelder spesielt dere som kjenner og snakker med min svigermor; ikke snakk om meg med henne, ikke korriger det hun sier eller fortell henne noe. Hun er en gammel dame, får bare med seg litt av det som skjer, og peser derfor resten av familien. Godt tips: JATT MED!

Er det noe du lurer på, send meg en mail. Vær så snill smiley Jeg takler det meste, men er ikke greit å føle at GPP legger steiner til byrden for mine nærmeste. De fortjener ikke det.

Som avslutning vil jeg tilbake til noe positivt: AHUS

I år, som i fjor, kan jeg ikke få fullrost nok de som jobber der og oppfølgingen en får. Stå på, dere gjør en super jobb!

Blog image







DEN LANGE UKAiDag

Posted by Tibe Mon, November 24, 2014 03:06:17

Det er rart å sitte her, litt over en uke etter kreftdiagnosen, og kjenne på livet.

Forrige torsdag ramlet livet i hodet på meg da AHUS ringte og sa de hadde funnet kreftceller i brystet mitt. Vel, egentlig hadde jeg sterk mistanke om det allerede før de ringte. Fredagen før var jeg på AHUS for å ta prøver/ultralyd siden de fant «noe» på vanlig mammografi. Selv om de ikke sa noe da, var det noe med ultralydbildene og måten de var på som ikke var akkurat tillitvekkende. Så når legen ringte torsdag for en uke siden ble jeg ikke overrasket.

Fikk beskjed om at jeg kunne forvente operasjon en uke eller to etter ny konsultasjon. Så jeg trodde jeg hadde litt tid.

Fredagen etter diagnosen skulle jeg egentlig ha vært på Nysgjerrigper-seminar, noe jeg hadde gledet meg til. Jeg kom aldri dit. I stedet vasket jeg badet med klorin, og resten av huset med Ajax.

Og der tørnet det for Tibe, tenker du vel nå. Nei, det er godt å jobbe med ting som gjør at en kan tenke ved siden av. Da får en tenkt gjennom vanskelige ting og blir kvitt uroen i kroppen. I hvert fall gjør jeg det.

Diagnosen KREFT er vel det alle foreldre er redde for å høre. Og plutselig satt jeg der, med kreft. Og alle snakket til meg med myke, bekymrede stemmer. Spurte hvordan jeg hadde det. Vel, jeg hadde det helt fint. Faktisk har jeg det fortsatt helt fint. Jeg var, og er, mer opptatt av hvordan dette ville påvirke familien min, og klassen min.

Det er ikke lett å skulle fortelle ungene dine at du har kreft. Det er ikke lett å fortelle det til 29 11-åringer heller. Men de er også «mine» unger. Hvordan jeg reagerer/tar det/forteller det vil være med på å forme dem som mennesker. I tillegg til dette ansvaret måtte jeg også forholde meg til alle som ville uttrykke sin sympati og sorg over at dette hendte meg, en de kjenner.

Høres jeg bitchy ut nå? Ja, jeg ser at folk er bekymret for meg. Ja, jeg ser at de gjør det i beste mening. Ja, jeg ser at det er vanskelig å vite hva en skal si og gjøre. Men det var ikke ok å få ansvaret for «alle» andres følelser. Unger er mye bedre på dårlige nyheter.

Jeg har vært heldig og vokst opp i en familie der døden har vært normalisert. Det er nok mye derfor jeg reagerer som jeg gjør. Etter denne uken tror jeg jeg trygt kan si at jeg ikke har dødsangst. Har absolutt ingen planer om å dø heller. Jeg er ikke engang redd for å leve.

Mye av det jeg har tenkt på denne uken er anger. Ting jeg angrer på. Og ja, en blir ikke 50 uten å ha gjort ting en angrer på. Men det er heldigvis veldig få ting jeg angrer på at jeg IKKE gjorde.

Selvsagt, jeg KUNNE sikkert ha hatt en eller fancy karriere og tjent mye penger, vært veltrent, hatt et større hus, dyrere bil. Men jeg har noe jeg tror er mye viktigere: Jeg har et liv jeg TRIVES med.

Ok, så ble jeg aldri astronaut, verdenskjent maler eller vant nobelprisen i medisin. Men jeg har i 50+ år fått gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. Jobbet med det jeg synes er interessant, vært omgitt av mennesker jeg er glad i. Og jeg har ikke vært redd for å skifte retning på liv og karriere når nye muligheter har vist seg. Jeg har det livet jeg VIL ha. Jeg angrer ikke på noen av de valgene som førte meg dit jeg er nå.

Jeg har hatt flaks hele livet. Jeg har alle basisbehovene dekket. Jeg har fått utvikle meg akkurat slik jeg vil. Jeg bor i verdens rikeste land og trenger ikke bekymre meg for økonomi når jeg er syk. Jeg har tilgang på gode leger og sykehus. Jeg var til og med heldig med kreftdiagnose, det er mye som er verre enn brystkreft.

Denne uken har vært lang, veldig lang. Jeg har måttet forholde meg til leger, sykepleiere, fysioterapeuter, egne tanker, brystamputasjon og andre menneskers bekymring.

Neste steg er å faktisk få lov til å dusje. Med det kommer utfordringen med å måtte forholde meg til såret og tomrommet der puppen min skulle ha vært. Nei, jeg nekter å være nedstemt. Jeg har det topp. Nei, jeg skyver ikke kreftdiagnosen under en stol. Innrømmer villig at det er ikke så innmari gøy å se ned på brystkassa og 30 cm med stifter tett i tett. Men det kommer til å gå over. Og sjansene for at jeg skal overleve dette er rimelig gode. For meg er dette noe jeg må i gjennom, en fase i livet. Kan hende det må noen runder med omkamp til, men jeg er trygg på at det kommer til å gå bra.

Jeg håper alle kan se på livene sine og være like fornøyd som jeg er. Glem dødsangsten, grip livet. Det er NÅ du lever. Ikke i morgen, eller neste uke, eller når huslån eller studielån er betalt. Gjør valg som gjør deg lykkelig, gi blaffen i å «lykkes». Omgi deg med mennesker som hjelper deg opp og gir deg støtte.

For å sitere fra en mail: Og jeg bare sier deg det: Jeg blir råforbanna på deg om du går hen og dør! Det får du rett og slett ikke lov til. Bare så du vet det! Si fra til legen at det er en ordre fra meg at de passer godt på deg!

Takk til alle rundt meg som holder ut, som muntrer meg opp. Klem til dere alle!
Blog image







Den store sovebortdagen.iDag

Posted by Tibe Thu, November 20, 2014 18:21:52

Tjo og hopp. Dette har vært en rimelig innholdsløs dag, sett med mine øyne. Sov godt i natt, helt til jeg ble vekket kl. 9. Hadde fått møtetid på AHUS kl 10, så da var det bare å dusje og å pakke en bag og dra av sted. Vel fremme oppdaget jeg ENDA et venterom med gode stoler, venterommet til dagkirurgisk i bygning 2. Så etter å ha ventet en liten stund, ble jeg sendt inn for å skifte og gjøre meg klar. Fikk så utdelt seng, og beskjed om at det ville bli en del venting. Er det noe jeg er så er det avslappet og tilpasningsdyktig, så da sov jeg. Ble avbrutt av anestesileger og andre som, forhåpentligvis, fikk noenlunde sammenhengende svar. TROR? jeg ble trillet inn til operasjon litt over 14.00. Husker hun (kirurgen) sa noe om å måle blodtrykket mens jeg var våken, så var jeg borte igjen. Har så en svak fornemmelse av flere forsøk på å vekke meg før jeg jeg våknet for en times tid siden. Er litt øm og sår, men definitivt i mye bedre form enn da jeg lå her i fjor. Har sendt nødmelding til min bedre halvdel med ordre om Ferrero Rocher og cola. Har glefset i meg litt kremen grønnsaksuppe, er ikke sikker på grønnsakene..... Purre? og noen rundstykker med egg osv. begynner jeg å kjenne meg som et menneske. Utrolig nok trøtt fortsatt. Nå skal jeg snart ta opp alle de 29 god bedrings- kortene fra 6b og lese gjennom dem en gang til. Kirurgen var fornøyd, så ikke ut som de fant noe i lymfeknutene, så da er jeg fornøyd også. Er litt usikker på om jeg håper på en runde med cellegift, sånn for sikkerhetsskyld, eller om jeg håper på å slippe. Mulig jeg føler meg tryggere med? Men det vil bety lengre tid vekke fra jobben, det er jeg ikke glad for. Jaja.. Får sikkert ikke velge det selv uansett. Klem til alle der ute, jeg har det bra.



DEN STORE VENTEDAGENiDag

Posted by Tibe Wed, November 19, 2014 21:44:45

I dag har vært DEN STORE VENTEDAGEN.

Først var jeg 3 kvarter for tidlig ute, så jeg ventet. Etter det møtte jeg en superhyggelig sykepleier som gikk gjennom hva som skulle skje den dagen med meg. Greide å ikke virke alt for utålmodig, selv om det meste sto i brevet jeg fikk i går.

De var veldig glade for å se meg, for de var usikker på om jeg hadde fått informasjonen. Det viste seg også at de hadde forsøkt å ringe meg i flere dager, på FEIL telefonnummer. Lurer litt på samordninga deres, de hadde nemlig riktig telefonnummer til meg forrige uke. Da ringte de også. Og jeg fylte behørig ut skjema med adresser og telefon til første møte der oppe.

Ja ja, etter det bar det videre inn for å få noen radioaktive greier i brystet. Rart egentlig … plutselig ble det et bryst. Sånn til vanlig er det en pupp. Er egentlig skumlere når det er BRYST.

De radioaktive greiene er for at de skal finne og sjekke de riktige lymfeknutene i armhulen, slik at de tar minst mulig. Og det er jo greit. Så ventet vi litt til.

Så bar det videre til blodprøver, runde 1. Dette var vel det femte stedet jeg satt og ventet. Heldigvis var i hvert fall stolen en sitter i når en tar blodprøve stoppet og relativt myk.

For det sier jeg dere folkens, skal du på AHUS, ta med sittepute. Da de utstyrte sykehuset brukte de nemlig IKKE penger på gode stoler på venterommene. Bortsett fra venterommet inne ved nukleær. Der var det faktisk gode stoler.

Etter noen timer med venting, i vonde stoler, fikk jeg endelig snakke med kirurgen. Hun hadde jo både gode og dårlige nyheter til meg.

Den GODE nyheten er at kreften ikke virket spesielt aggressiv, til tross for at de fant to svulster i brystet.

Dårlig nyhet nr. 1: var at de fant mye celleendring i brystet (puppen) og at svulstene lå langt fra hverandre, så de velger å fjerne hele brystet.

Dårlig nyhet nr. 2: De hadde ikke plastikkirurger nok for tiden, så de fikk ikke satt inn protese i samme slengen, noe de visstnok pleide.

Så da må jeg vente en stund på silikonpupp. Bortimot 2 år, så vidt jeg forstår. Men siden jeg aldri har hatt noe nytte av puppen, skal jeg vel greie meg fin uten.

Det at de fjerner hele brystet betyr at jeg slipper stråling, det er bra. Muligens må jeg fortsatt ha cellegift, men det får jeg vite om noen uker, de skal analysere svulster etc.

Så var det ny runde med blodprøver, før jeg ventet 40 minutter på FEIL venterom. Det førte ikke til store forsinkelser. Var nok mer til ergrelse for meg, siden jeg skulle ventet på nukleær, stedet med de GODE stolene. Etter 4 timer på pinnestoler var det hardt å svelge. Har nemlig FORTSATT tresmak i rumpa.

Etter å ha tatt bilder av bryst og armhule var det tilbake til kirurgen. Denne gangen for å sette et rødt kryss på puppen, så de var sikre på å fjerne RIKTIG PUPP i morgen. Til slutt bar det videre til lungerøntgen, og mer pinnestolsitting. Etter det fikk jeg endelig dra hjem.

Det virker som de er overrasket over hvor godt jeg tar det. Men må vel si at det er omtrent som jeg forventet. Det eneste jeg tenker er litt dumt er at om genprøven viser at jeg er disponert for brystkreft/kreft, (har jo en del kreft i familien), så får jeg tilbud om å fjerne det andre brystet da. Jeg tenkte det hadde vært enklere, for både dem og meg, å fjerne begge med en gang. Er jo ikke overmåte glad i at folk skjærer i meg, så tenkte det hadde vært like greit å være ferdig med det. Men, det fikk ikke jeg bestemme.

Så i morgen tidlig bærer det tilbake, har oppmøte klokka 10, og rett på operasjon. Er fortsatt ved godt mot. Skal nå opp og rydde inn alle skoene mine i skapet, siden valpen min tror skohyllene er en delikatesseforretning han kan forsyne seg i. Memo til meg selv: lukk skapdørene.

Med litt flaks får jeg komme hjem fredag. Jeg gleder meg allerede. BRB <3