iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

Hvor er skolen på vei?

iLærerPosted by Tibe Wed, October 08, 2014 19:30:03

Hvor er skolen på vei?

Ikke før hadde vi overlevd angrepet fra KS, så kom angrepet fra Regjering, også kalt «Lærerløftet.» Vi pedagoger trakk pusten og gikk på med krum hals. Det var tydelig at vi måtte fortsette kampanjen for å få sentrale myndigheter til å forstå hvilke utfordringer som vi har i skolen i dag. Utfordringene våre er ikke primært for dårlig kompetanse.
Ja, det finnes ufaglærte lærere i skolen, både gode og dårlige.
Ja, det finnes dårlige lærere i skolen, men de fleste er dyktige.
Ja, det finnes skoler som ikke fungerer, men de fleste fungerer bra.
Ja, det finnes dårlige skoleledere der ute, men de fleste er gode.

Men dette er ledelsesproblemer som ikke fikses med hverken "Lærerløft" eller etterutdanning. Regjering «fikser» skolen fra feil ende. Det hjelper lite å reparere taket om grunnmuren lekker. Problemene jeg ser i skolen er; lærertetthet, ufaglærte lærere, gruppestørrelser, liten fleksibilitet, dårlige, dyre og halvdårlige lærebøker, byråkratiske tidstyver, manglende ressurser, dårlig rekruttering, mangel på tid, dårlige rammevilkår.

Men for å bruke Maslows behovspyramide, her er min skolevariant av behovsnivåene:

Det sier seg selv at lite endres ved å "fikse" taket.


Den nåværende regjeringen tar den lettvinte løsningen; Alt som er galt med skolen er lærernes feil. Ikke at dette er en ny politikk. Hernes var først ute med en retorikk som flyttet ansvaret fra eier til ansatt, da spesielt ansatte i skolen og helsevesenet.

Siden Hernes har regjering etter regjering satt sitt preg på skolen med raske løsninger i form av «geniale» tiltak som har virket i meget varierende grad.

Ole Briseid sier i et intervju i Morgenbladet 4. april i år at skolen er ute av kurs. «Jeg har sett det jeg kaller markedsbølgen treffe Norge fra utlandet, og slik jeg ser det har Norge vært veldig opptatt av Pisa. Det har fått store konsekvenser for prioriteringene. Vi er ute av kurs.»

Skipet «Skolen».

Han har rett. Skolen er ute av kurs. Det er regjering og storting som har styringsansvar for skipet «Skolen». Kommunene har ansvaret for vedlikeholdet, de har ansvaret for at skipet «Skolen» nå har synlige rustskader. Lærerne er matrosene på dekk som gjør det de får beskjed om.

Om skolen var et skip, ville ansvaret for kursendringer ligge på kaptein, styrmann eller los. I stedet blir ansvaret for skolen stadig lagt på lærerne, som er på nivå med matros i en skips-analog.

Skal vi gjøre noe med skolen må vi starte fra bunnen. Vi må begynne med å stille vanskelige spørsmål og ta noen prinsipielle standpunkt.

Hvilke spørsmål må vi stille? Her er noen forslag;

1. Hva vil vi med skolen?

2. Hva slags utdannelse trenger nordmenn i fremtiden?

3. Skal vi fortsatt ha enhetsskole?

4. Hvordan sikrer vi like muligheter til utdanning uansett bosted?

5. Hvordan får vi elever til å fullføre utdanningen?

6. Hvordan øker vi antallet lærlingeplasser?

7. Skal PISA-rangeringen styre skolen?

8. Bør vi endre innholdet/fagene i skolen?

Briseid snakker også om at skolen har 3 sider som alle må ivaretas. Den ene siden er akademisk læring, som måles ved PISA-testene. En annen side er «oppfostring».

Oppfostring er alt det ikke-akademiske som skolen også har ansvar for: trene sosiale ferdigheter, etikk og kreativitet, blant annet. Denne siden er dessverre sterkt undervurdert av styresmaktene. Praktisk-estetiske fag nedprioriteres. Vi trenger kreativiteten og praktisk forståelse hos fremtidens borgere også. Hvem vil bli ingeniører om de ikke er interessert i hvordan ting virker? Eller konstruere ting når de aldri har prøvd i skolen? Hvordan skal skolen evne å øve disse ferdighetene når rammevilkårene stadig blir dårligere? Den generelle læreplanens vyer om «det meningssøkende mennesket», «det skapende», «det arbeidende» og «det samarbeidende mennesket» har dårlige dager i norsk skole. All læring som ikke er målbar er nedprioritert. Du trenger ikke være flink i matte for å være flink i sløyd, men sløyd kan GJØRE deg flink i matte. (Eksempel.)

Norsk skole har tradisjonelt en rekke forskjellige fag og mål. Fagene som måles i Pisa er ikke uviktige, men det er mye annen læring som også er viktig. Stat og kommune har ansvar for det også legges til rette for at helheten, også den læringen som ikke kan måles.

Skolen i Norge har også en sosial rolle, den skal være allmenn, utjevnende og integrerende. Før vi snakker om etterutdanning, lærerløft og kommunepolitikk må vi tørre å spørre hva vi vil med skolen.

Nåværende regjering vil gjerne forsterke de målbare fagene. Dessverre er de ikke villig til å se på hva som gjør den norske skolen unik: Vi er superflinke på å skape reflekterte elever som er flinke til å samarbeide. Elever som er gode på sosiale relasjoner, selvtillit og rettferdighet. Vi er flinke til å utdanne «gagns» mennesker. Det er vel også hovedmålet vårt til noe annet bestemmes. Så får målbarhet og PISA være det det er, en avsporing og støy i skoledebatten.

Før noe annet må vi bestemme oss for hva slags skole vi vil ha, og hvordan vi får det. Hva slags skole er opp til storing og regjering, hvordan er det bare å spørre pedagogene om. Men som vanlig er vi vel de eneste som ikke blir spurt…









  • Comments(0)//itibe.tibe.dk/#post17