iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

Endringer

TistelbarnPosted by Tibe Tue, October 21, 2014 15:02:23

Endringer

Fredagen startet bra. Etter en fin dag med ungene på jobb kom jeg hjem til en mann som rev flisene av kjøkkengulvet. Dette hadde vi snakket om og planlagt lenge. De gamle, sprukne flisene, som en ikke lenger fikk tak, skulle byttes ut. Vi kjøpte det nye gulvet torsdagskvelden, så det meste var klart.

Det som bekymret meg var hvordan vår eldste skulle reagere. Han har diagnosen reaktiv tilknytningforstyrrelse. Dette gjør at han ikke takler endringer, INGEN endringer. Og HAN ville IKKE at kjøkkengulvet skulle byttes ut. Men selv om vi prøver å ta hensyn, snakker om endringene som kommer etc., kan vi heller ikke la ham styre alt vi gjør.

Denne kvelden kom han sent hjem, så flisene var borte da han kom hjem. Og han reagerte som forventet, umiddelbart raserianfall. Da snakker vi et raserianfall med tårer, hyling, trass og den svarteste fortvilelse.

Nå tror du kanskje han er liten, i trassalderen. Nei, eldstemann er tenåring. Og han er stor for alderen, han rager mer enn 1,80 m over bakken.

La meg si det sånn, det er enklere å takle dem når de er 3. Det første han gjorde var å slå knyttneven gjennom en dør. Etterpå bokset han i dørene på garderobeskapet sitt, jeg var sikker på at de skulle knekke også.

Om jeg ble redd? Ja, men ikke for at han skulle slå meg eller andre i familien. Han er ikke voldelig, men selvdestruktiv. Det jeg var redd for var at han skulle knuse hendene sine, eller på andre måter skade seg selv. Noe han har gjort før.

Så hvordan skal en takle slikt? Diagnosen reaktiv tilknytningforstyrrelse betyr at han i småbarnsalder ble utsatt for mer avvisning og flere brudd/forflytninger enn han hadde godt av. Denne diagnosen gis for det meste til adoptivbarn som ikke har hatt en god start i livet. De stoler ikke på omgivelsen, og kan oppfattes som tverre og negative. De aviser alt og alle til de føler seg trygge. For min sønn innebærer det som sagt også at han ikke takler forandringer. Det kan være nok at jeg gjør mindre endringer i hvordan jeg lager maten, så endringer i hjemmet er en stor greie.

Det er egentlig bare en måte å takle barn med diagnosen reaktiv tilknytningforstyrrelse på. Fortelle dem at du er glad i dem uansett hvordan de oppfører seg, men at de ikke kan få bestemme alt. Det er sjelden jeg kan tillate meg å være sint, for det er som å kaste bensin på bålet. Psykologen vi har samarbeidet med forklarte det på en fin måte. Ha sa at inni den store gutten er det en engstelig liten gutt som ikke takler eller forstår endringer. Det er rett og slett ikke deres skyld at de ikke reagerer som andre barn. Og som foreldre har vi ikke andre muligheter enn å forsøke å venne ham til å takle livet sitt, musesteg etter musesteg.

Nå har det gått 1,5 døgn, og han nekter fortsatt å gå inn på kjøkkenet. Men jeg vet vi kan, og skal, jobbe oss gjennom det. Vi var gjennom det samme for 1,5 år siden, da vi måtte gjøre om badet. Det tar tid, det er slitsomt, men det går. Det som sliter mest er å se at han ikke har det godt. Det å vite at ungen din ikke har det greit er en frustrerende ting. Men nå er det snart en ny uke, og vi stiller blanke ark og fargestifter.....

  • Comments(0)//itibe.tibe.dk/#post19