iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

Tistelbarn

TistelbarnPosted by Tibe Tue, October 21, 2014 15:05:00

Tistelbarn

Siden barn som greier seg på tross av oppvekstvilkår kalles løvetannbarn, vil jeg døpe barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse for tistelbarn. Uttrykket har vært brukt før, på andre problemer, men den føles så riktig på meg og opplevelsen av mitt barn.

Den mest kjente artikkelen som er skrevet om reaktiv tilknytningsforstyrrelse er "Emma - tvert i mot" -eller noe mer ? av psykologspesialist Joachim Haarklou. Trykk på artikkelnavnet for å lese artikkelen.


Tistelbarna har en dyp mistillit til verden rundt seg, og som voksen, både forelder og lærer, må en stadig BEVISE at en er glad i dem. Det er viktig at de voksne rundt dem ALDRI gjør noe som får dem til å føle seg avvist. Og det er kjempevanskelig. Det skal nemlig ikke store greiene til før tistelbarna føler seg avvist, med dertil overproposjonerte reaksjoner.

Som foreldre føler en hele tiden at en kommer til kort, gjør kjempefeil og rett og slett ikke egner seg som forelder. Og ja, det hjelper heller ikke at tistelbarnet ditt hele tiden hjelper på følelsen med å fortelle deg akkurat det. Alt min sønn ikke mestrer er min skyld. Alt han ikke tør, er min skyld. At han ikke får det som han vil, er også min skyld.

Det å sette grenser for min "lille" tistelgutt er nærmest håpløst. Når han går inn i det jeg kaller "den svarte sonen" er det ingenting som virker. "Normale" barn kan motiveres med belønning, eller trusselen om å fratas et gode. Det virker ikke på mitt tistelbarn. Når han er i den svarte sonen gir han blaffen i både belønning og straff.

Men nå høres jeg ut som om hverdagen min er helsvart. Det er den ikke, slettes ikke. Mitt tistelbarn er søt og omsorgsfull også. Så lenge hverdagen går på det jevne, har vi bare de "vanlige" utfordringene som "jeg vil ikke på skolen" og "dere kan ikke tvinge meg til å gjøre pliktene mine".

Jeg tror ingen unge er så snill som ham, eller så villig til å ofre for dem han er glad i. I forrige uke skulle han i byen med kompiser. Dette gjør han sjelden, selv om han har flotte kompiser som stadig vil ha ham med. Han spurte om å få 100 kr, og siden han heller aldri vil ha penger, fikk han det uten spørsmål. Jeg trodde de skulle kjøpe kebab. I stedet hadde han kjøpt et Angry Bird kosedyr til meg. Pent innpakket ble det levert. Og han var kjempestolt over å ha kommet på det. Nå sitter det en rød fugl på pulten min og ser på meg ;-). Det at han valgte å ikke spise kebab, men brukte penger på gave til meg, er for meg enda et bevis på at vi er på vei til en trygg hverdag for tistelbarnet mitt.

Det er ikke alltid lett å være mor til et tistelbarn i tenårene.. men det har like mange lyspunkter som det har utfordringer.



  • Comments(0)//itibe.tibe.dk/#post20