iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

Brannøvelse

TistelbarnPosted by Tibe Tue, October 21, 2014 15:07:53

Brannøvelse

Det er ikke alltid like lett å være mor til en tistelgutt i tenårene. Og noen uker har mer action enn andre. Denne uka topper når vel Topp 10 lista mi også, og siden vi bare er drøyt halvveis, kanskje til og med Topp 5.

I går var det brannøvelse på sønnen min sin skole, i regi av min sønn.

Han nektet å delta i gymtimen, og mens han kjedet seg på gangen måtte han ved "et uhell" pirke borti brannalarmen. At det var andre som var der, som sa han ikke måtte gjøre det, virket mot sin hensikt. Jeg tror ikke at han hadde gjort det om han var alene. Men er kanskje litt naiv.

Er aldri lett å si hva som utløser slike episoder, men det å prøve å finne en eller annen rar form for status blant jevnaldrende er vel en stor del av det. Disse barna som ikke finner seg til rette noen steder, som ikke helt avkoder reglene i "gjengen", eller i skolearbeidet, eller i familien, er jo de som gjør slike ting.

Reaktiv tilknytningforstyrrelse er vel nettopp akkurat det. En manglende evne til å tilpasse seg regler og forventninger. Under dette ligger den indre vissheten de har om at de kommer til å feile på alle områder, derfor tør de ikke prøve.

Har diskutert dette med mange etterhvert, og de fleste har en idé om at vi kunne gjort andre ting når det kom til grensesetting og oppdragelse. Og jeg ser hvordan de tenker, fordi deres erfaring er med barn med tilnærmet normale reaksjonsmønstre. Men han har ikke en grenseløs oppdragelse, de fleste grensene setter han mye strengere enn jeg ville gjort ved alt han ikke tør/makter.

Han må for eksempel lære alt i sitt eget tempo. Hvis skolen eller vi prøver å dytte bare litt, reagerer han med å gjøre alt for at han skal feile. Livet hans er en selvoppfyllende negativ profeti. Fordi han har denne indre vissheten om at han kommer til å feile, feiler han gang etter gang. All reell læring må være fordi han blir så interessert at han glemmer denne vissheten om at han kommer til å feile. Det å motivere noen på det nivået i alle ting de gjør i hverdagen er nærmest umulig. Og om du får dem inn på rett spor, så trenger tua som velter lasset ikke å være større enn ett støvfnugg.

Et eksempel: Her for et par år siden fikk jeg ham til å begynne med bryting. Etter et par uker, trente han 2-3 kvelder i uka. Og han var storfornøyd med bryting. De hadde en alle tiders trener som skjønte at tistelgutten min måtte tas med humor, litt sånn "vi gutta" vinkling på veiledningen. At han fikk ros fordi han var sterk og stor hjalp også. Så plutselig, etter noen måneder, var den vanlige treneren borte en gang, og "vikaren" hadde en idé om litt strammere disiplin. Den ene gangen var nok. Han nektet å gå tilbake, selv om jeg ringte og forvisset meg om hvilken trener som var der.

Den ene lille gangen gjorde at han kom på at han egentlig ikke kom til å lykkes. Og når det skjer er reaksjonen èn av to ting. 1. Enten nekter han å prøve, som her. Eller 2. han gjør alt han kan for å bevise at han ikke kommer til å lykkes.

Ingen av delene er et godt startsted for faktisk å mestre noe. Så hvordan kan vi sette de stramme grensene andre mener vi bør ha? Ikke at jeg vil at han skal utløse brannalarmer, langt i fra. (Hvor uklokt det er, er vel en samtale vi kommer til å gjenta flere ganger i tiden fremover.) Men, det at han som ikke engang tør overnatte med kompiser, eller vil invitere dem hjem til pizza og filmkveld, faktisk gjorde noe for å tøffe seg overfor jevnaldrende, er ikke bare negativt.

Kanskje det virker som om jeg er så desperat at jeg finner på gode sider ved uholdbare ting, og kanskje er det slik også. Og kanskje er det slik at etter denne uka virkelig trenger jeg å finne noen små lysglimt. Men jeg HÅPER at det er et lysglimt der, og at han kanskje kan fungere bedre med tiden. Og jeg håper det for hans skyld, ikke min.



  • Comments(0)//itibe.tibe.dk/#post21