iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

På 3. uka

iDagPosted by Tibe Mon, December 01, 2014 22:10:12

OBS! Inneholder sikkert detaljer du helst ikke vil vite.smiley

Da er jeg inne i min 3. uke som kreftpasient. Det ble lite blogging i forrige uke, siden jeg følte meg dårlig siste halvdel av uka. Ikke veldig dårlig, bare uvel og sliten. Sov dårlig og hadde et par runder der jeg holdt på å besvime, og orket ingen ting.

I går tømte såret seg for væske helt av seg selv, og jeg ble mye bedre. Så det var sikkert trykk i såret som gjorde at jeg ikke følte meg bra. I natt sov jeg tretten (13) timer, og er nå tilbake til meg selv. De som kjenner meg vet at tretten timer er lenge for meg å sove, veldig lenge.

Torsdag er det det to uker siden de fjernet brystet, og de sier ca. 2 uker før stiftene kan fjernes. Jeg håper derfor å få tatt ut stiftene i slutten av uka, eller begynnelsen av neste.

Når stiftene er ute kan jeg også få tilpasset brystprotese. Det blir jo spennende, og rart. Gummipupp. Hadde aldri sett for meg det. Godt jeg har fått en bomullspupp jeg kan øve med.

Må også finne meg en fysioterapeut. De fjernet jo også noen lymfekjertler under armen, og jeg kjenner det har påvirket noen sener og muskler som jeg sikkert trenger hjelp til å strekke skikkelig.

Den 11. desember skal jeg tilbake på sykehuset for å vite hva som skjer fremover. Regner med at de gir meg hormoner, siden de allerede nevnte det da jeg var inne sist. Spenningen ligger i spørsmålet om cellegift. Får ikke helt bestemt meg for hva jeg skal mene om det.

Om de ikke setter meg på cellegift er jo det en god nyhet. Det betyr at de ikke tror det er spredning, og at de fikk ut alt.

På den andre siden lurer jeg på om jeg vil føle det tryggere med cellegift. Men cellegift vil også bety at jeg må være borte fra jobb en god stund til, i tillegg til alle bivirkningene det har. Hmmm… noe å fundere litt på. Tror uansett ikke de lar meg få velge.

Ellers har jeg det bra, tasser nå rundt her hjemme og gjør litt når jeg orker. Kjenner at jeg blir fort sliten, så jeg kan bare gjøre litt av gangen. Men heldigvis har jeg selskap av hundene. Og så julehandler jeg, på nettet. Men det er da forferdelig mye der ute jeg også har lyst på, kanskje en liten trøstegave til meg selv? Ikke vær overrasket om dere finner meg på Luksusfellen på nyåret… hihi Nei da, det går nok greit, har ikke kredittkort nok til å havne i særlig trøbbel. Selvdisiplin har jeg også. Nettopp overbevist meg selv om at jeg har nok støvletter … tror jeg.

For å være litt alvorlig; det er ikke lett å være pårørende til en med kreftdiagnose. Tror det er enklere for meg enn for mange av dem rundt meg. Ikke alle er klare for å snakke om det, så det er viktig at dere der ute lar pårørende få bestemme selv hva/når de vil si noe.

Leste en god artikkel om det her for en stund siden, og den kan uansett være en god veileder for hvordan å forholde seg

Her er lenken til den amerikansk artikkelen om det å være pårørende:

How not to say the wrong thing

Og lenken til en grei norsk oversettelse/oppsummering:

Pass på hva du sier – og til hvem

Grunnen til at jeg tar med dette er ganske enkel: Dette er verre for en del av min familie enn det er for meg. De trenger ikke få dette dumpet ting i fanget.

Dette gjelder spesielt dere som kjenner og snakker med min svigermor; ikke snakk om meg med henne, ikke korriger det hun sier eller fortell henne noe. Hun er en gammel dame, får bare med seg litt av det som skjer, og peser derfor resten av familien. Godt tips: JATT MED!

Er det noe du lurer på, send meg en mail. Vær så snill smiley Jeg takler det meste, men er ikke greit å føle at GPP legger steiner til byrden for mine nærmeste. De fortjener ikke det.

Som avslutning vil jeg tilbake til noe positivt: AHUS

I år, som i fjor, kan jeg ikke få fullrost nok de som jobber der og oppfølgingen en får. Stå på, dere gjør en super jobb!







  • Comments(0)//itibe.tibe.dk/#post29