iTibe

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

DEN LANGE UKA

iDagPosted by Tibe Mon, November 24, 2014 03:06:17

Det er rart å sitte her, litt over en uke etter kreftdiagnosen, og kjenne på livet.

Forrige torsdag ramlet livet i hodet på meg da AHUS ringte og sa de hadde funnet kreftceller i brystet mitt. Vel, egentlig hadde jeg sterk mistanke om det allerede før de ringte. Fredagen før var jeg på AHUS for å ta prøver/ultralyd siden de fant «noe» på vanlig mammografi. Selv om de ikke sa noe da, var det noe med ultralydbildene og måten de var på som ikke var akkurat tillitvekkende. Så når legen ringte torsdag for en uke siden ble jeg ikke overrasket.

Fikk beskjed om at jeg kunne forvente operasjon en uke eller to etter ny konsultasjon. Så jeg trodde jeg hadde litt tid.

Fredagen etter diagnosen skulle jeg egentlig ha vært på Nysgjerrigper-seminar, noe jeg hadde gledet meg til. Jeg kom aldri dit. I stedet vasket jeg badet med klorin, og resten av huset med Ajax.

Og der tørnet det for Tibe, tenker du vel nå. Nei, det er godt å jobbe med ting som gjør at en kan tenke ved siden av. Da får en tenkt gjennom vanskelige ting og blir kvitt uroen i kroppen. I hvert fall gjør jeg det.

Diagnosen KREFT er vel det alle foreldre er redde for å høre. Og plutselig satt jeg der, med kreft. Og alle snakket til meg med myke, bekymrede stemmer. Spurte hvordan jeg hadde det. Vel, jeg hadde det helt fint. Faktisk har jeg det fortsatt helt fint. Jeg var, og er, mer opptatt av hvordan dette ville påvirke familien min, og klassen min.

Det er ikke lett å skulle fortelle ungene dine at du har kreft. Det er ikke lett å fortelle det til 29 11-åringer heller. Men de er også «mine» unger. Hvordan jeg reagerer/tar det/forteller det vil være med på å forme dem som mennesker. I tillegg til dette ansvaret måtte jeg også forholde meg til alle som ville uttrykke sin sympati og sorg over at dette hendte meg, en de kjenner.

Høres jeg bitchy ut nå? Ja, jeg ser at folk er bekymret for meg. Ja, jeg ser at de gjør det i beste mening. Ja, jeg ser at det er vanskelig å vite hva en skal si og gjøre. Men det var ikke ok å få ansvaret for «alle» andres følelser. Unger er mye bedre på dårlige nyheter.

Jeg har vært heldig og vokst opp i en familie der døden har vært normalisert. Det er nok mye derfor jeg reagerer som jeg gjør. Etter denne uken tror jeg jeg trygt kan si at jeg ikke har dødsangst. Har absolutt ingen planer om å dø heller. Jeg er ikke engang redd for å leve.

Mye av det jeg har tenkt på denne uken er anger. Ting jeg angrer på. Og ja, en blir ikke 50 uten å ha gjort ting en angrer på. Men det er heldigvis veldig få ting jeg angrer på at jeg IKKE gjorde.

Selvsagt, jeg KUNNE sikkert ha hatt en eller fancy karriere og tjent mye penger, vært veltrent, hatt et større hus, dyrere bil. Men jeg har noe jeg tror er mye viktigere: Jeg har et liv jeg TRIVES med.

Ok, så ble jeg aldri astronaut, verdenskjent maler eller vant nobelprisen i medisin. Men jeg har i 50+ år fått gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. Jobbet med det jeg synes er interessant, vært omgitt av mennesker jeg er glad i. Og jeg har ikke vært redd for å skifte retning på liv og karriere når nye muligheter har vist seg. Jeg har det livet jeg VIL ha. Jeg angrer ikke på noen av de valgene som førte meg dit jeg er nå.

Jeg har hatt flaks hele livet. Jeg har alle basisbehovene dekket. Jeg har fått utvikle meg akkurat slik jeg vil. Jeg bor i verdens rikeste land og trenger ikke bekymre meg for økonomi når jeg er syk. Jeg har tilgang på gode leger og sykehus. Jeg var til og med heldig med kreftdiagnose, det er mye som er verre enn brystkreft.

Denne uken har vært lang, veldig lang. Jeg har måttet forholde meg til leger, sykepleiere, fysioterapeuter, egne tanker, brystamputasjon og andre menneskers bekymring.

Neste steg er å faktisk få lov til å dusje. Med det kommer utfordringen med å måtte forholde meg til såret og tomrommet der puppen min skulle ha vært. Nei, jeg nekter å være nedstemt. Jeg har det topp. Nei, jeg skyver ikke kreftdiagnosen under en stol. Innrømmer villig at det er ikke så innmari gøy å se ned på brystkassa og 30 cm med stifter tett i tett. Men det kommer til å gå over. Og sjansene for at jeg skal overleve dette er rimelig gode. For meg er dette noe jeg må i gjennom, en fase i livet. Kan hende det må noen runder med omkamp til, men jeg er trygg på at det kommer til å gå bra.

Jeg håper alle kan se på livene sine og være like fornøyd som jeg er. Glem dødsangsten, grip livet. Det er NÅ du lever. Ikke i morgen, eller neste uke, eller når huslån eller studielån er betalt. Gjør valg som gjør deg lykkelig, gi blaffen i å «lykkes». Omgi deg med mennesker som hjelper deg opp og gir deg støtte.

For å sitere fra en mail: Og jeg bare sier deg det: Jeg blir råforbanna på deg om du går hen og dør! Det får du rett og slett ikke lov til. Bare så du vet det! Si fra til legen at det er en ordre fra meg at de passer godt på deg!

Takk til alle rundt meg som holder ut, som muntrer meg opp. Klem til dere alle!







  • Comments(0)